Telecaster eller Stratocaster? Forskjellen forklart, gitar for gitar

De to mest kopierte elgitarene i verden kommer fra samme mann og samme verksted, med et par års mellomrom. Likevel er de så forskjellige at folk gjerne blir enten det ene eller det andre for resten av livet. Jeg har begge hengende i bua, og jeg griper dem til helt ulike jobber. Her er forskjellen, uten mystikk.

Konstruksjonen

Telecasteren kom først, tidlig på 1950-tallet. Den er så enkel som en elgitar kan bli: en flat plankekropp, en skrudd hals, to pickuper, en stol av bøyd stål der strengene tres gjennom kroppen. Ingen kurver, ingen vibrato, ingenting som kan gå i stykker på en spillejobb i Steinkjer klokka ett om natta.

Stratocasteren kom noen år senere og var svaret på alt musikere klaget over. Kroppen fikk kurver som ligger inntil magen og armen, tre pickuper i stedet for to, og en vibratoarm som lar deg dra tonene ned. Den er mer komfortabel å stå med i to timer, og den har flere lyder.

Lyden

Telecasteren har en pickup ved stolen som er montert i en metallplate. Den platen er hele hemmeligheten: den gir en skarp, klar, nesten hard tone som skjærer gjennom et band uansett hva bassisten holder på med. Halspickupen er rundere og mykere, nesten jazzaktig. Midtstillingen, begge samtidig, er den lyden mange forbinder med country og indie.

Stratocasteren har tre single coil-pickuper og en femveisbryter. Ytterstillingene ligner på Telecasteren, men mykere. Det som gjør Straten til Straten, er mellomstillingene, der to pickuper kombineres og gir den hule, litt kvekkende lyden som har preget funk, blues og pop i sytti år. Vibratoarmen legger til bevegelse i tonen som Telecasteren aldri kan gi deg.

Skal jeg si det kort: Telecasteren er en stemme, Stratocasteren er fem.

Halsen og følelsen

Begge har samme mensur, 648 mm, og halsen føles ganske lik i hånda. Forskjellen ligger i kroppen. Telecasterens flate kant kjennes mot underarmen når du sitter, og noen liker det, andre får vondt. Stratocasteren er skåret ut for armen og magen og forsvinner nesten når du står med den.

Strengene på Telecasteren går gjennom kroppen og gir litt mer sustain og litt strammere følelse. På Stratocasteren går de gjennom vibratoblokken, som gir en mykere følelse, men også flere ting som kan gå ut av stemming hvis vibratoen ikke er riktig satt opp. Det er den vanligste jobben jeg gjør på Strater i bua: få vibratoen til å komme tilbake til null.

Hvilken passer deg?

Velg Telecaster hvis du vil ha én lyd som funker overalt, hvis du spiller country, indie, punk eller rock der klarhet teller, hvis du er lei av gitarer som går ut av stemming, eller hvis du rett og slett liker enkle ting som varer.

Velg Stratocaster hvis du vil ha variasjon, hvis du spiller blues, funk, pop eller fusion, hvis du vil bruke vibratoarmen, eller hvis komfort over lange kvelder betyr mye for deg.

Og for ordens skyld: med en humbucker ved stolen (såkalt HSS-oppsett) kan Stratocasteren også ta tyngre rock uten problemer, og med en litt varmere pickup i halsen blir Telecasteren en overraskende god bluesgitar. Kategoriene er ikke fengsler.

Kopier og prisklasser

Begge formene finnes fra alle merker, fra rimelige kopier til håndbygde eksemplarer til flere titalls tusen. Den billige kopien har samme konstruksjon, men enklere treverk, hardware og pickuper, og den trenger som regel en justering. I mellomklassen får du bedre stemmeskruer og pickuper og en gitar som stort sett er ferdig fra esken. Fra rundt ti tusen kroner og oppover betaler du for finish, håndverk og detaljer som en vanlig spiller sjelden hører, men gjerne kjenner.

Mitt råd er å bestemme deg for formen først, ut fra lyden du hører i hodet, og prisklassen etterpå. Begge gitarene er testet i flere prisklasser på gitarsidene, og vil du forstå hvorfor pickupene låter så ulikt, ligger forklaringen i tipset om humbucker eller single coil.