GitarbuaBeste Harley Benton elgitarer: guide til modellene fra bua
Det går knapt ei uke i bua uten at en Harley Benton står på benken. Ikke fordi de er dårlige, tvert imot: de selger så mye at de blir statistikk. Etter noen hundre av dem gjennom hendene har jeg et ganske klart bilde av hva merket er godt til, hva som må gjøres før de spiller bra, og hvilke modeller jeg peker på når noen spør.
Hva Harley Benton er
Harley Benton er nettbutikkens eget merke. Gitarene lages på fabrikker i Asia som også bygger for andre kjente merker, og prisen holdes nede fordi det ikke er noen mellomledd. Det betyr to ting. Det første: du får mer treverk og hardware for pengene enn hos nesten alle andre. Det andre: kvalitetskontrollen er tynnere. Den gitaren du får kan være strålende eller trenge en time på benken. Som regel ligger den et sted midt imellom.
Det som alltid må sjekkes
Tre ting, i denne rekkefølgen. Sadelen: sporene er ofte for høye, og da blir de første båndene tunge å spille. Halsen: den kommer ofte litt for rett eller litt for bøyd etter reisen fra fabrikken, og en kvart omdreining på justeringsstaget ordner det. Båndkantene: på noen eksemplarer stikker de ut og må files ned. Ingen av delene er dyre å fikse, men regn med at de må gjøres. En Harley Benton til tre tusen pluss en justering til noen hundrelapper slår det meste i klassen under fem tusen.
Modellene jeg peker på
SC-serien (Les Paul-form). Mahognikropp, limt hals, to humbuckere. Tyngre og mørkere i lyden, holder stemmingen fint fordi det ikke er noe vibrato. SC-450 og SC-550 er de jeg oftest anbefaler til rock. De dyrere versjonene med flammet topp ser dyrere ut enn de er, uten at lyden endrer seg mye.
ST-serien (Stratocaster-form). Den klassiske nybegynnergitaren. ST-20 er det billigste jeg kan anbefale uten dårlig samvittighet, forutsatt en justering. ST-Modern og ST-Plus er merkbart bedre: ristet lønnehals, bedre stemmeskruer, en humbucker ved stolen som gjør den mer allsidig. Vibratoarmen på de billigste modellene bør du la stå i ro til du har lært å stemme.
TE-serien (Telecaster-form). Enklere konstruksjon, færre deler som kan gå galt. Fin til country, indie og alt som skal være klart og direkte. TE-52 er en favoritt i bua fordi den nesten aldri trenger noe annet enn strenger.
DC-Junior og DC-serien. Én P90-pickup, wraparound-stol, ingenting som kan gå i stykker. Den mest undervurderte gitaren i katalogen etter min mening. Rå, direkte, lett. Passer perfekt for den som spiller punk eller garasjerock og vil ha én lyd som funker.
Fusion-serien. Her begynner det å bli seriøst: ristet lønn, rustfrie bånd, moderne pickuper, ofte gjennomgående hals. Fusion-III er den jeg anbefaler når noen sier «jeg vil ha en gitar jeg ikke vokser fra». Den koster mer enn de andre, men den konkurrerer med gitarer til det dobbelte.
Metallgitarene (Amarok, R-serien, EX-serien). Aktive pickuper, tynne halser, ofte lavt oppsett fra fabrikken. Hvis du spiller tungt, er dette der pengene gjør mest nytte hos Harley Benton.
Hva du ikke skal forvente
Finishen er ikke feilfri. Det kan være en liten dråpe lakk ved halsfoten, litt ujevn polering, et hakk i bindingen. Hardwaren er grei, ikke mer. Pickupene på de billigste modellene er den første oppgraderingen folk gjør, og det er en fornuftig plan: kjøp gitaren, spill et år, bytt pickuper hvis du fortsatt spiller.
Videresalgsverdien er lav. Det er greit hvis du kjøper for å spille, mindre greit hvis du kjøper for å bytte om et halvt år.
Konklusjon fra benken
Harley Benton gir deg mest gitar for pengene på markedet, mot at du selv, eller noen som meg, bruker en time på å gjøre den ferdig. For en nybegynner er ST-20 eller SC-450 pluss en justering en fornuftig start. For en viderekommen er Fusion-III eller en TE-52 gitarer du kan spille i mange år. Fullstendige tester av de modellene som har vært innom bua ligger på gitarsidene, og hva jeg ser etter under en justering forklarer jeg i tipset om elgitar for nybegynnere.